Skrim er delvis vernet og har et variert terreng med alt fra skog og myr til snaufjell. Styggemann er høyeste topp på 871 moh og her får en god utsikt over hele området.

Vi var her i slutten av mai 2020. Så vidt jeg husker hadde det vært en snørik vinter, og vi søkte østlandet rundt etter steder å dra hvor vi kunne få litt variert fjellterreng uten snø. Valget falt etterhvert på Skrim, og vi la opp turen slik at vi kjørte til Efteløt øst for Skrimfjella, parkerte der og tok taxi derfra til Nordagutu sørvest for Skrim. 

Første del av turen gikk i fint vårvær opp til Narefjell. Her var det gode stier og oppstigningen gikk raskt, på tross av at det var mange høydemeter opp. På toppen fikk vi første synet av Skrimfjella, samt fantastisk til Lifjell i vest og Notodden i sørvest. Her var det litt folk, men da vi vendte snuten innover i terrenget var vi plutselig helt alene. Det eneste vi så til folk var noen fotspor i snøen på stien vi gikk på. Det var ikke mye snø, men det var noen skyggepartier hvor den fortsatt lå.

De første to dagene gikk vi innover i fantastisk fint skogsterreng med lange myrer og store furutrær, tette skoger og bratte heier. Etter den gode starten på turen værmessig, ble det nå raskt mer skiftende, og det gikk fra sol til yr til skikkelig kraftig regn. Tåken kom og gikk og skoene ble bare tyngre og tyngre for hver myr vi krysset, men stiene var ganske gode, så vi la raskt bak oss kilometerne. 

Tidlig dag tre nærmet vi oss det høyeste området i Skrimfjella, og selv om været truet med skikkelig tordenvær og sterk vind, klarte vi ikke motstå fristelsen av å nå toppen av Styggemannen, for å komme over tretoppene og få litt utsikt. Vi så på kartet at det var en ubetjent DNT-hytte på toppen, så med DNT-nøkkelen i lomma, var vi sikre på at vi kunne søke ly der opp skulle tordenværet sette inn for alvor. Turen opp var bratt og tung i regn og sterk vind, og skuffelsen var stor da vi så at hytta var skalket og stengt og fremstod mer som en festning enn ei hytte. Skuffelsen forsvant fort da vi tok inn den fantastiske utsikten. Men vinden tok seg opp og det ble vanskelig å stå oppreist, så vi bestemte raskt at vi må ned i terrenget før vi kunne sette oss ned. På vei nedover viste værgudene at de mente alvor og de mørke regntunge skyene rullet sakte i mot oss. 

Alle som har vært litt på tur vet helt sikkert at kombinasjonen av dårlig vær, å være kald og sulten, og å se på et flatt kart med et fristende mål i sikte, bedrar deg til å tro at det er bare en kort spasertur frem til en tørr og varm hytte hvor du kan få ly for været. Det som da så ut som en kort tur viste seg å være langt og lengre enn langt, og når vi oppdaget hvor mye snø som lå i den dype dalen sør for Styggemannen var humøret på sitt laveste. Når jeg falt igjennom snøen ned i bekken, og måtte krype på alle fire opp i snøen lia før vi igjen fant stien var humøret på sitt laveste. Men belønningen skulle komme, og vi rakk fram til Sørmyrseter rett før det aller verste uværet kom. Her fikk vi et par timer inne for å få tørket opp det verste og fått litt mat i kroppen. Stemningen var euforisk når varmen inntok kroppen igjen og lunsjen har aldri smakt bedre.

Når det verste av regnet hadde gitt seg, eller det var ihvertfall det vi trodde, var det på tide å komme oss videre. Vi gikk i nydelig terreng rett østover mot Ivarsbu, og trodde i flere minutter at uværet var over. Men det verste uværet var fortsatt foran oss, og i de neste to timene gikk vi over klopper med vann til midt oppe på leggen i pøsregn til vi og sekkene var gjennomvåte. Men etterhvert ga regnet seg og sola stakk fram og da vi nærmet oss Ivarsbu så vi Store Stølsvann og Stølefjell bade seg i sol. Etter en kort pause utenfor Ivarsbu tok vi fatt på den bratte bakken opp lia til Stølefjell. På toppen tok vi inn utsikten utover Skrim for siste gang og følte oss veldig heldig som hadde fått oppleve dette området og alt det ga oss å bryne oss på. Stølefjell var et nydelig område hvor vi burde overnattet siste natt istedetfor å gå ned igjen og overnatte på nordøstsiden av fjellet.

2 år etterpå husker jeg turen til Skrim som en av de fineste jeg har gjort de siste årene, og kanskje været var det som gjorde turen ekstra minneverdig, selv om skogene, myrene, vannene og fjellene gjør området verdt et besøk også når himmelen er blå. 

I mellom regnbygene fikk vi mye tid til å snakke om Våk og hva vi skulle lage og hva vi ønsket med tjenesten, og vi lanserte første versjon av appen i AppStore 3 måneder senere.

Skrimfjella på langs

Turen går i relativt lettgått terreng i variert skog. Stiene er stort sett bra, men det kan være litt vått i noen myrområder, så det anbefales gore-tex tursko e.l.

Turen starter og slutter ved Bjørnsjøtorpet, øst for Namnå i Grue kommune. Stien er nå godt merket og det anbefales å gå sørover mot Sollia. De ti torpene du passerer er Bjørnsjøtorpet, Vestre Sollia, Østre Sollia, Haugastuggua, Myrastuggua, Storberget Skole, Nedre Storberget, Øvre Storberget, Hytjanstorpet og Grøsetsætra. I tillegg anbefaler vi å ta turen innom utkikkspunktet Maliskjæra.

På grusveien tilbake til parkeringen kan det også hende man kan se et «paraplytre».

Hele runden er ca 12 km og vi anbefaler å sette av i underkant av 4 timer til turen.


Kjør østover fra riksvei 2 ved Shell-stasjonen på Namnå, ca 4 km nord for Kirkenær. Følg deretter veien over jernbanebrua, og videre langs grusvei (bomvei), ca 14 km fra rv2 (følg skilting mot Bjørnsjøtorpet). Det er en stor parkeringsplass ved den nye skihytta ved Bjørnsjøtorpet, der turen starter.

10-torpsrunden

Turen er en rundtur på ca 8 km på godt oppmerket sti. Noe stigning må forventes for å kunne komme opp til Skagsvolas høyeste punkt på 932 moh, men der får man også betalt i en spektakulær utsikt over Engeren. 

Hvis man går opp i sør får man også best utsikt langs hele fjellryggen mens man går. Selv om det er 460 meter ned til sjøen, finnes det flere stivalg som vil hjelpe deg med evt høydeskrekk slik at du slipper å gå nær kanten. Det kan være vått på vei opp og steinete sti på toppen, så det anbefales stabile sko som tåler litt vann.


Det er skiltet til parkeringsplassen fra fylkesveg 26 i sørenden av Engeren. Kjør ca 7 km på grusveg til Elvdalen, så ca 4 km på skogsbilveg til stor parkering. Det er god informasjon om området og turen på parkeringsplassen.

To gode venner som går fra asfaltjungelen til marka på jakt etter et liv fylt med flere og lengre friluftsopplevelser💚  Drømmen er et liv i villmarka🤩

Skagsvola

Hjørundfjorden ligger midt i hjertet av Sunnmørsalpene og skjærer innover fjellene fra nord mot sør omtrent midt i mellom Ørsta/Volda og Stranda. Her finner man flere av Sunnmørsalpenes mest kjente topper som selve Sunnmørsdronninga, Slogen, samt Saksa, Jakta, Urkeegga og Skårasalen for å nevne noen.

Fjellene ligger tett i tett og det er uendelig mange muligheter både sommer og vinter. Turene er bratte, men relativt korte siden hele området er veldig kompakt. Setter du opp teltet ditt i Urke, Øye eller Sæbø er det mange topper i gangavstand. Enkelte topper kan man gå opp i åttetiden på kvelden og allikevel være nede igjen før midnatt, så her kan man gå turer til alle døgnets tider så lenge det er lyst.

Jeg har vært i området tre ganger de siste årene, alle sommerstid, og skal definitivt tilbake for å gå flere turer. For mange som kommer til området er Slogen hovedmålet, og det er ikke så rart siden den ser så majestetisk ut, men en tur til f.eks langte enklere Saksa gir en minst like bra, hvis ikke bedre utsikt. Når jeg først er inne på temaet utsikt, fordrer jo det fint vær, og skyene ligger ofte over toppene hele dagen selv om det er en solskinnsdag, men det ser ut som Saksa som er noe lavere ofte slipper unna skydekket.

Saksa kan man gå enten fra Urke eller Lekneset. Det er en moderat bratt tur som tar 2-3 timer opp til første toppen. Som navnet antyder er det to topper, hvor den bakerste er høyest, men denne er ikke lett tilgjengelig. Det er ingen spesielt utsatte partier mot den første toppen, men det smalner til mot toppen hvor siste biten må gås i en smal korridor som er ca 2,5 meter bred hvor det er langt ned på venstre side. Vel oppe er det et stort platå hvor man kan nyte utsikten og nista hvis værgudene er med det. Skulle det være tåke på toppen byr turen på fantastisk utsikt også på vei oppover. 

Saksa er også første topp på den nylig anlagte ruta over Hjørundfjordegga som har blitt sikret med kjetting på de mest utsatte stedene. Ønsker man å gå videre til de neste to toppene som utgjør Saksa, må man ned igjen bratt til et skar nordvest for den første toppen. Her er det ganske smalt, men det er lagt ut kjetting på svaberget. Videre er det en grei sti opp til den bakerste toppen som er den høyeste. Her er det også en ganske bred topp hvor man kan ligge i gresset og ta inn utsikten.

Slogen kan nås fra Øye, Urkedalen eller fra Patchellhytta. Alle rutene møtes på rundt 1200 meter. Ruta fra Urke er den lengste, men der kan man kjøre opp til en kraftstasjon på ca 500m så da sparer man endel høydemeter. Går man fra Patchellhytta må man først komme seg inn dit, som er en halvdagsmarsj fra Øye i sør eller Liasætra på nordsiden. Vi gikk rett opp fra Øye, som er den korteste, men også den bratteste av rutene. 

Og bratt var det. Det er konstant bratt med så og si ingen steder hvor det flater litt ut, bortsettfra et lite parti der man forlater bjørkeskogen man går i den første timen. Stien er tydelig hele veien og når man kommer opp på ryggen møter man stiene fra Patchellhytta og Urke. Frem hit har det vært hardt, men ikke luftig eller spesielt utfordrende. Herfra fortsetter man på bratt sti ca 30-40min før man begynner å nærme seg selve toppen. Da ser man at det blir brattere og at det må til med litt klyving. Det er stupbratt ned fra venstresiden på vei oppover, og noe slakere på høyre side. Det kan kanskje virke fristende å trekke mot høyre, og mange gjør det, men der er det mindre tak og vanskeligere å finne sted å sette føttene. Vi ble anbefalt å holde venstresiden og fant gode tak hele veien opp. Toppen er smal og her er det ikke plass til mange samtidig. Ved finvær er det fantastisk sikt ut Hjørundfjorden og mot Brekketindane i nord. Vi så absolutt ingenting. På vei ned gikk de fleste på nordsida så vi lot oss lede dit, men angret fort på det. Det er sørsiden (venstre side når man går opp, høyre når man går ned) som har de beste takene selv om det ser vanskelig ut.

Hjørundfjorden

Gaupekollen er i seg selv bare en ganske anonym kolle blant flere fine topper i Maridalsalpene, som f.eks Øyungskollen og Mellomkollen. Det som er spesielt med den er at rett før man når toppen, så er det en liten avstikker til venstre ut på et lite platå hvor hele Maridalen, Oslo og Oslofjorden bretter seg ut til et fantastisk skue. Denne utsikten er etter min mening markas fineste, og kan måle seg med Kolsåstoppen og Barlindåsen. Av en eller annen grunn finnes det ikke mye turtips hit, kanskje fordi den ligger litt lenger inn i marka enn sine rivaler.

Jeg kom over den ved en tilfeldighet for noen år siden på vei opp mot Gaupekollen da jeg hørte stemmer ikke langt fra stien, og bestemte meg for å sjekke ut hvorfor det var folk der.

Jeg går som regel turen fra Movatn, men den kan også gås fra Skar og hvis det er relativt tørt og snøfritt kan man gå hele runden fra Skar eller Mobekken via Mellomkollen, Midtkollen og bort til Gaupekollen og ned igjen. Fra Movatn tar turen rundt en time i moderat tempo. 

 Ønsker du å gå på oppdagelsesferd ligger det også et flyvrak i skogen nordøst for Gaupekollen. Mer info om det kan du finne på infoskilt hvis du går turen fra Mobekken.

Gaupekollen

Venabygdsfjellet øst for Ringebu i Gudbrandsdalen er kjent for å være et familievennlig friluftsområde med gode muligheter til turer på både ski, sykkel og på beina. Området er en forgård til Rondane, men relativt flatt, slik at det egner seg fint for alle turgjengere. I nord har man flott utsikt mot 2000-metertoppene i Rondane, mens mot sør ligger en dyp kløft som går øst-vest gravd ut av elva Døra.

Vi gikk turen fra Venabu Fjellhotell der det er parkering, og hele rundturen er ca 13km lang, for det meste på flat sti og vei, bortsett fra ned i dalen ved Myfallet og opp igjen derfra. Fra parkeringen er det flatt innover på sti og vei, frem til stien tar av ned mot fossen. Her blir det ganske bratt, men man får flere gode utsiktspunkter mot fossefallene. 

Videre går turen tilbake opp igjen på samme side av dalen og på sti langs kanten av kløfta østover mot Dørfallet som ligger innerst i dalen. Dørfallet er en mindre foss enn Myfallet, men det som gjør det spesielt er hvor flott hele landskapet er. 

Turen passer som sagt for de aller fleste. Det er kun opp/ned til Myfallet som har litt stigning, ellers er det relativt flatt

Myfallet & Dørfallet

Innerdalen strekker seg fra Innerdalsporten innerst i Storlidalen vestover ned i retning Tingvoll og Sunndalsøra. 

Innerdalen var en av våre første fjelldaler til å bli fredet, så den innerste delen er nesten helt uberørt av menneskehender med unntak av en tildels igjengrodd DNT-sti som går fra Innerdalshytta og via Innerdalsporten til Storli. Den er relativt lite brukt så her møter du ikke mange på din ferd, bortsett fra noen som er på en liten dagstur fra Innerdalshytta eller Renndølssætra. 

Vi gikk turen på en veldig varm dag mot slutten av juli, men det var allikevel ganske vått på det meste av stien, så det kan være lurt med gode sko. Fra Innerdalshytta er det relativt flatt inn til man kommer inn til Mosetra hvor stigningen opp over tregrensa til porten starter. Omtrent midt i dalen, ca 3km fra Innerdalshytta, roer elveløpet seg ned til en roligflytende flod, og her er det mulig å få badet seg litt også. Herfra er det også en fantastisk utsikt utover tilbake mot Innerdalstårnet. Hvis du har god tid er det mange fine teltplasser innover også, så du kan få tid til å nyte stillheten og ta inn det uberørte landskapet.

Den ytre delen av Innerdalen er lettere tilgjengelig og man kan gå på vei helt inn til DNT-hyttene som ligger ved breddene av Innerdalsvatna. Herfra kan man også gå til Innerdalstårnet som står midt i dalen som et voldsomt fyrtårn. Innerdalstårnet er vakkert å beskue fra dalen også, men turen opp er både spennende, bratt og variert og byr på fantastisk utsikt i alle retninger. Ønsker man å gå opp bør man være komfortabel med høyder og vant til å klyve litt. Det er ikke nødvendig med sikringsmidler, men man må velge rett rute siste biten for å komme helt opp på toppen. 

Hvis ikke tindebestigning er noe for deg, vil jeg anbefale å gå turen til eller fra Storli, for det er utrolig fint på andre siden av Innerdalsporten også. Man får oppleve både vestlandet med ville daler og spisse tinder og østlandet med store runde fjell og brede daler. Blant annet ligger Tovatna en halvtimes gange fra porten, eller ca 2-3km på sykkel fra Storli. Her er det flere fine teltplasser og fine langgrunne sandstrender.

Innerdalen og Innerdalstårnet

De syv søstre er en fjellrekke rett sør for Sandnessjøen og er en av Helgelandskystens mest kjente landemerker. Navnet forklarer seg kanskje selv siden det er 7 fjelltopper på rekke og rad, men navnet er gitt av et folkesagn som forteller om hvordan sju søstre fant sin skjebne og ble til fjell da de sammen med Lekamøya var på flukt fra Hestmannen.

Man kan gå toppene en og en eller man kan gå alle på en dag. Ønsker man å gå alle, er det viktig at man er i god form og har en viss erfaring med å gå i fjellet. Det er også lurt å starte tidlig, og å forsikre seg om godt vær. Skulle man ikke orke hele rekka er det flere steder man kan avbryte og gå ned igjen mot vest ned til veien. Har du bestemt deg for å gå alle bør du gå turen fra sør til nord, siden de to første fjellene tar ca halve tiden og er de vanskeligste å bestige, er det best å ta de først mens man fortsatt har masse juice igjen i beina. Vi parkerte i nordenden og bestilte taxi fra Sandnessjøen som vi tok ned til sørenden der turstien starter.

Turen opp mot Stortinden er lang og jevnt bratt, men byr ikke på noen vanskelige partier. På vei ned igjen av Stortinden må man ganske langt ned i et skar før man begynner på turen mot neste topp, Kvasstinden. Ned her var det litt bratt, men ganske greit. 

På vei opp mot Kvasstinden ble vi advart om at det var luftig, men det var nok litt overdrevet for det gikk veldig fint opp dit også. Man må deretter ned samme vei som man kom opp, og derfra opp igjen på platået mot de 5 neste toppene, som man da går på resten av turen. De neste toppene blir da mer som avstikkere å regne ift de to første. 

Neste topp ut er Tvillingan. Det er bare sørtoppen, som er den høyeste, man kan nå uten sikringsmidler. Dernest følger Skjerdingen og Grytfoten som er veldig enkle og bestige.

Siste topp er Botnkrona. Her er det litt brattere igjen, men også denne er ganske grei å nå. 

Nedturen er lang, mye lenger enn man skulle tro (og håpe), og det er tildels lagt ut tau og kjettinger der det er brattest. 

Vi gikk turen i lette anmarsjsko, og selv om det var korte strekninger det var vått, samt noen snørenner, tror jeg det hadde blitt en enda tyngre tur i store fjellsko, men pass på anklene. De blir spesielt utsatt på en så lang tur med en så lang nedstigning attpå.

Været skifter fort i fjellet, og spesielt langs kysten, men er du heldig med været vil du se over til Dønna (og Dønnamannen), Herøy, Vega og en masse små øyer i skjærgården. Utsikten er mildt sagt til å ta pusten fra en, og er selvfølgelig grunnen til at dette er en klassiker.

De Syv Søstre

Her får man mye action pakket inn på kort avstand: en dypt juv som må forseres, stupbratte fjellvegger og utsikt over Steinsfjorden, alt pakket inn på bare 1 drøy kilometer (en vei). Legger du på et par kilometer ekstra, kan du også ta med deg en tur til Gyrihaugen hvor utsikten er enda bedre. En kort, men krevende tur som passer for de fleste som er forberedt på å måtte jobbe litt.


Jeg har selv gått denne turen flere ganger, med og uten barn. Jeg har møtt unge og gamle som har gått denne ruten, så her kan alle prøve seg. Turen er bratt og store deler av turen går i løs stein. Her er det både rasfare og mulighet for å falle stygt, så man må følge med og være ytterst forsiktig. I bunnen av ravinen står det en advarsel om rasfare og det har skjedd ulykker her så sent som i 2020. Derfor er det mange som velger å gå rundt. Turen blir da ca. 2.5km lang og man får også med seg fossen Migaren, så dette er ikke noe dårlig alternativ.

Velger du allikevel å gå i ravinen er den siste strekningen opp til toppen bratt og man må nærmest klatre eller klyve. Her er det satt opp tau man kan holde seg i så man kommer seg greit opp allikevel.


Som nevnt har jeg gått denne turen 4 ganger, inkludert 2 ganger med barn på rundt 10-11 år. Vi har gått opp ravinen, og det har gått veldig fint. Det er en perfekt tur å ha med seg barn på nettopp fordi det er kort avstand og stor belønning. Her trenger du ikke å være redd for at de blir lei av å gå, for det rekker de ikke. Og skulle de likevel kjede seg på de 500 meterne med vanlig sti, kan de motiveres med at de snart må “klatre opp et bratt stup” - da blir det stort sett fart i skoene.


Fra Sundvollen hotell kjører du inn på Åsaveien. Følg Åsaveien noen kilometer, helt til du kommer til parkeringsplassen ved Mørkgonga. Her starter stien oppover i fjellet, men parkeringsplassen er liten og ofte ganske full så det kan lønne seg å være tidlig ute.



Store deler av partiet opp til Mørkgonga kan være forbundet med rasfare. Steiner kan rase som følge av andre turgåere foran deg i løypa, så her gjelder det å følge godt med hele tiden. Ferdsel skjer på eget ansvar.

Ville og vakre Mørkgonga

Hærfangkjerka er en stor steinformasjon, som sammen med grotta man må forsere for å komme bort til, godt kan minne om ei kirke. Turen kan enklest nås ved å følge skogsvei innover fra riksvei 169 i Midtskog, ca 45 minutter øst for Oslo med bil. Her kan man gå nesten helt inn til Hærfangen før siste biten må gås på umerket sti. Føler du deg litt ekstra eventyrlysten kan du følge vår rute fra Bjørndalen utenfor sti gjennom tildels tett skog frem til Slorene, og deretter forbi Hærfangen og opp på nordsiden hvor det ikke er altfor bratt opp.

Vel oppe på Hærfangen finner man et infoskilt med beskrivelse av Hærfangkjerka. Da befinner steinformasjonen seg under deg, og er også herfra et imponerende skue. Men ønsker du å komme helt inntil må du følge sti ned en veldig bratt åsside frem til en liten grotteinngang. Grotta kan føles litt klaustrofobisk, og det er et sted hvor man må åle seg opp en ganske smal åpning for å komme ut på platået foran steinen. Man må være veldig forsktig på vei ned til grotta, og i forseringen av grotta. Er du litt dårlig til bens anbefales det at du nøyer deg med å se Hærfangkjerka fra infoskiltet. Turen frem til infoskiltet kan godt gås med barn, og man kan tilogmed sykle det meste av turen inn hvis man følger veien fra Skjatvet, men når man nærmer seg Hærfangen så er det bratt sti og stup flere steder på østsida hvor selve Hærfangkjerka ligger, så der må man være forsiktig.

Hærfangkjerka

Knutshøe ligger rett sør for langt mer kjente Besseggen, på andre siden av vannet Gjende. Med sine beskjedne 1517 moh kan den fort avfeies når det er langt høyere og mer imponerende fjell på alle kanter. Men turen over Knutshøe byr på både litt adrenalin, fin utsikt og variert terreng. På vei tilbake kan man ta seg en dupp i elva Leirungsåe i idylliske Leirungsdalen hvis man vil.

Turen passer for de aller fleste, men man er nødt til å forsere et lite klyveparti på ca 8-10 meter omtrent med en gang man starter oppstigningen på selve fjellet. Dette kan virke skremmende, men det er ganske gode tak, og hvis man tar seg god tid går det greit å komme opp der. På populære dager kan det oppstå litt kø for å komme seg opp der. Det fine med partiet er at det er helt i starten, og kommer man seg opp der, så har man unnagjort det verste partiet, og resten bør da gå fint. 

Knutshøe er en langstrakt rygg med flere topper, så man går opp og ned et par knauser, før man kommer til den høyeste stigningen ca midt på ryggen. Der må man opp kanskje 50 høydemeter, hvor det også må klyves litt mot toppen, før man er oppe på topp-platået. Derfra går det litt oppover, før det begynner å skråne nedover igjen og man går de neste 45 minuttene i nedoverbakke før man kommer ned i Leirungsdalen. Fra toppen(e) får man god utsikt mot Besseggen, Gjende, Gjendesheim og Surtningsue for å nevne noen av attraksjonene i nærheten.

Vel nede i Leirungsdalen går turen tilbake på flat sti langs elva tilbake østover til utgangspunktet. Denne dalen er i seg selv nesten verdt turen.

Du kan parkere langs riksvei 51, og fra bilen er det da bare en knapp kilometer bort til Knutshøe.

Knutshøe - liten sjarmør blant langt større fjell

Pershusfjellet er en åsrygg som strekker seg fra nord til sør i Krokskogen mellom Tverrsjøstallen og Sinnerdammen. Du kan følge blåmerket sti langs hele ryggen, og hvis du ønsker en runde kan du gå stien videre tilbake på vestsida av vannene langs med Pershusfjellet. Området er fullt av gammel skog med gamle forvridde furuer, små myrer og åpne åsrygger med flott utsikt. Turen opp er jevnt slak og man går i ca 45 minutter før man nærmer seg første av mange utsiktspunkter langs den langstrakte åsen. Det er mange steder hvor en kan sette seg ned for en pause med flott utsikt. Er det opptatt et sted, er det bare å gå til neste hvis man vil ha utsikten for seg selv. 

Man møter kanskje ikke på tusser og troll her oppe, men man føler hvertfall at de kan finnes bak enhver stubbe eller langs enhver myrkant. Turen kan gås i finvær, og man får da den beste utsikten, men den kan fint også gåes når regnet og tåka ligger tungt over landskapet for en ekstra trollsk stemning.

Man kan parkere på Tverrsjøstallen, og gå noen hundre meter på vei sørover frem til der den blåmerka stien starter. Man kjører inn til Tverrsjøstallen fra Jevnaker oppover Svenådalen. Man må betale en liten sum i bompenger for å få lov til å bruke veien.

Tverrsjøstallen er også et fint utgangspunkt for å gå marka på tvers via f.eks Katnosa, Kjerkeberget og Kikut ned til Skar. Vi tok buss fra Oslo til Jevnaker, drosjebil opp til Tverrsjøstallen og gikk nevnte rute tilbake til byen. Det tok oss 2 dager og er en flott helgetur. 

Tverrsjøstallen utfartsparkering på google maps

Trollske Pershusfjellet

I barndommen tilbrakte jeg og vennene mine utallige timer med å utforske de lokale elvene, vi hoppet fra stein til stein og fulgte elva stadig dypere innover skogen. Vi oppdaget små kulper med fisk, små fosser og seilte små hjemmelagde båter nedover elva. 

Når jeg tilfeldigvis oppdaget Asdøljuvet en søndag på vei hjem fra Finnemarka, var det litt som å gjenoppleve barndommens glede ved å utforske det [ukjente og ville].

Man følger en umerket sti fra brua over Asdøla på fylkesvei 285 oppover elveleiet. Stien krysser elva en rekke ganger på solide broer, men man går stort sett på stein oppover til fossen halvveis opp i juvet. Der får man fin utsikt til fossen både nedenfra og fra toppen. 

Hvis det er stor vannføring kommer man ikke videre herfra, men ved litt lavere vannføring kan man late som det er 1985 og hoppe fra stein til stein oppover elva videre opp til Asdøltjern. Tjernet er i seg selv verdt et besøk og her kan man godt ta et bad hvis man liker denslags. Tilbake kan man følge blåmerket sti på nordsiden av juvet. 

Vegvesenet holder på å lage ny bru over Asdøla, så det er uvisst hvor en kan parkere nå, men bla UT.no informerer om at det er laget en midlertidig utfartsparkering mens brua bygges.

Asdøljuvet - Vestmarkas hemmelighet

Hvis det er spektakulære utkikkspunkter, dype juv eller bratte fjellvegger du er på jakt etter er nok 

 Trømborgfjella, på kort kalt Fjella, noe for deg. Skulle du derimot se etter et sted du kan vandre tankeløst i en fantastisk vakker, åpen furuskog kan jeg anbefale Fjella på det varmeste!

Selv bor jeg i Oslo, men har ved flere anledninger kjørt ens ærend for å besøke Trømborgfjella. Oppmerkede stier i et flatt og åpent terreng gjør det til et sted man i grunnen ikke trenger å planlegge for mye. Min anbefaling her er definitivt å kjøpe et kart og gå dit det ser fint ut! Det ligger så mange finne og idylliske vann og tjern her, omgitt av åpen og deilig skog, at her kan man gå nærmest hvor som helst og man vil få en fin opplevelse. 


Av utkikkspunkter angår er det (så vidt jeg har klart å finne) kun 1 godt utkikkspunkt her: Nordre Stange Varde. Det er Trømborgfjellas høyeste punkt, 291 meter, og har et fint tårn man kan klatre opp i for å nyte utsikten. Vel verdt et besøk skulle man befinne seg i nærheten. 


Skulle du være opptatt av fiskemulighetene er det her mange. Det kultiveres godt i flere vann, som f.eks. Haugstenvannet, Frønessjøen, Nordre og Søndre Lervannet. Bare husk å kjøpe fiskekort før du legger ut på tur, det lar seg ikke kjøpe på nett i siste liten. Det er også (minst) 3 forskjellige fiskekort avhengig av hvilken side du skal på, så du må sette deg inn i hvor grensene går. 

Det er flere fine parkeringsmuligheter her avhengig av hvor man kommer fra: 
Vest: Brattfoss i Trømborg
Nordvest: Dynjan i Trømborg
Øst: Trollbergtjern i Hærland
Sør: Linnekleppen 

Flate og fine Fjella

Utladalen er en dal som strekker seg fra hjertet av Jotunheimen ned til Øvre Årdal. Det er Nord-Europas dypeste dal og kan by på noe av det flotteste turterreng og den råeste utsikten man finner i Sør-Norge. 

Gjertvassdalen, Vetle Utladalen og Storutladalen møtes høyt til fjells og danner sammen Utladalen hvor elva Utla skjærer gjennom terrenget på sin vei sørover. Det fine med Utladalen er at man kan ta bussen opp til et av tre mulige utgansgpunkter og gå dalen nedover, slik at det stort sett (men ikke bare) er nedoverbakke og man hele tiden går med den fantastiske utsikten foran seg, istedetfor å måtte se ned på støvlene sine mens man peser opp de bratte bakkene oppover dalen. 

Vi gikk turen fra Turtagrø, men den kan også gås fra Leirvassbu og Sognefjellshytta, hvor sistnevnte sannsynligvis er den enkleste turen med minst høydemeter. Hvis man ønsker en avstikker kan man gå oppom Fanaråken, og evt. bli ledet over breen hvis man ønsker. På toppen av Fanaråken, ligger norges høyeste turisthytte over 2000 meter over havet. 2068moh for å være eksakt. Fra Turtagrø følger man Bergsdalen over Keiserpasset til Gjertvassdalen. Det er en god del stigning opp til Keiserpasset, men det er også her man får best utsikt mot Hurrungane, et av Norges villeste fjellpartier.

Vel nede i Guridalen møter et paradisaktig landskap deg og herfra kan du også se nedover Utladalen, og du får også øye på Skogadalsbøen turisthytte som ligger i hjertet av Utladalen, som er vel verdt et besøk. Vi overnattet første natt her. 

Selv om Utladalen for det meste er nedover, så er det 2-3 timer med jevn stigning fra Skogadalsbøen sørover langs Utla til man igjen tipper over kanten og kan starte nedstigningen mot Fleskedalen. Det er herfra man virkelig får se hvor dyp kløft Utla har gravd ut gjennom tusenvis av år. Man får også en flott utsikt oppover Stølsmaradalen mot Hurrungane i vest. Etter en god del nedoverbakke nærmer man seg etterhvert Fleskedalen og platået Vettismorki som må være definisjon på paradis på jord. Et vakrere område skal du lete lenge etter, og her bør man tatt en natt, eller helst en måned, og bare ligge rett ut og ta inn landskapet og finne den ultimate roen. Dette området er for en med så fattig ordforråd som meg, ubeskrivelig.

Men har du som meg, bare satt av 3 dager og ikke en måned til denne turen, må du komme deg videre ned til neste store høydepunkt, Vettisfossen og Vetti gård. Fra kanten av Vettismorki er det laget et lite utbygg fra hvor du kan se fossen stupe ut over fjellsida de 275 meterne ned til dalbunnen. 

Videre ned går stien bratt i sikksakk helt til knærne skriker etter nåde. Når knærne ikke orker mer er du fremme på Vetti gård hvor du kan kjøpe deg noe å drikke eller overnatte før du tar fatt på siste biten ned mot Hjelle som følger veien i ca 5km.

Vel fremme i Hjelle så begynner allerede tankene å gå til neste gang du kan komme tilbake og kanskje også få med deg Avdalen gård og Stølsmaradalen turisthytte. 

I sommermånedene går det buss fra Hjelle til Turtagrø og Sognefjellshytta. Man kan derfor parkere bilen på Hjelle, busse seg opp til en av disse startpunktene over Tindevegen, som i seg selv er verdt turen, og gå tilbake til bilen via Utladalen. Vi tok turen da bussen ikke gikk, så da spleiset vi på taxi fra Hjelle til Turtagrø, noe som kostet ca 1500kr (i 2018) hvis jeg husker korrekt.

Våre turartikler