Skrim er delvis vernet og har et variert terreng med alt fra skog og myr til snaufjell. Styggemann er høyeste topp på 871 moh og her får en god utsikt over hele området.
Vi var her i slutten av mai 2020. Så vidt jeg husker hadde det vært en snørik vinter, og vi søkte østlandet rundt etter steder å dra hvor vi kunne få litt variert fjellterreng uten snø. Valget falt etterhvert på Skrim, og vi la opp turen slik at vi kjørte til Efteløt øst for Skrimfjella, parkerte der og tok taxi derfra til Nordagutu sørvest for Skrim.
Første del av turen gikk i fint vårvær opp til Narefjell. Her var det gode stier og oppstigningen gikk raskt, på tross av at det var mange høydemeter opp. På toppen fikk vi første synet av Skrimfjella, samt fantastisk til Lifjell i vest og Notodden i sørvest. Her var det litt folk, men da vi vendte snuten innover i terrenget var vi plutselig helt alene. Det eneste vi så til folk var noen fotspor i snøen på stien vi gikk på. Det var ikke mye snø, men det var noen skyggepartier hvor den fortsatt lå.
De første to dagene gikk vi innover i fantastisk fint skogsterreng med lange myrer og store furutrær, tette skoger og bratte heier. Etter den gode starten på turen værmessig, ble det nå raskt mer skiftende, og det gikk fra sol til yr til skikkelig kraftig regn. Tåken kom og gikk og skoene ble bare tyngre og tyngre for hver myr vi krysset, men stiene var ganske gode, så vi la raskt bak oss kilometerne.
Tidlig dag tre nærmet vi oss det høyeste området i Skrimfjella, og selv om været truet med skikkelig tordenvær og sterk vind, klarte vi ikke motstå fristelsen av å nå toppen av Styggemannen, for å komme over tretoppene og få litt utsikt. Vi så på kartet at det var en ubetjent DNT-hytte på toppen, så med DNT-nøkkelen i lomma, var vi sikre på at vi kunne søke ly der opp skulle tordenværet sette inn for alvor. Turen opp var bratt og tung i regn og sterk vind, og skuffelsen var stor da vi så at hytta var skalket og stengt og fremstod mer som en festning enn ei hytte. Skuffelsen forsvant fort da vi tok inn den fantastiske utsikten. Men vinden tok seg opp og det ble vanskelig å stå oppreist, så vi bestemte raskt at vi må ned i terrenget før vi kunne sette oss ned. På vei nedover viste værgudene at de mente alvor og de mørke regntunge skyene rullet sakte i mot oss.
Alle som har vært litt på tur vet helt sikkert at kombinasjonen av dårlig vær, å være kald og sulten, og å se på et flatt kart med et fristende mål i sikte, bedrar deg til å tro at det er bare en kort spasertur frem til en tørr og varm hytte hvor du kan få ly for været. Det som da så ut som en kort tur viste seg å være langt og lengre enn langt, og når vi oppdaget hvor mye snø som lå i den dype dalen sør for Styggemannen var humøret på sitt laveste. Når jeg falt igjennom snøen ned i bekken, og måtte krype på alle fire opp i snøen lia før vi igjen fant stien var humøret på sitt laveste. Men belønningen skulle komme, og vi rakk fram til Sørmyrseter rett før det aller verste uværet kom. Her fikk vi et par timer inne for å få tørket opp det verste og fått litt mat i kroppen. Stemningen var euforisk når varmen inntok kroppen igjen og lunsjen har aldri smakt bedre.
Når det verste av regnet hadde gitt seg, eller det var ihvertfall det vi trodde, var det på tide å komme oss videre. Vi gikk i nydelig terreng rett østover mot Ivarsbu, og trodde i flere minutter at uværet var over. Men det verste uværet var fortsatt foran oss, og i de neste to timene gikk vi over klopper med vann til midt oppe på leggen i pøsregn til vi og sekkene var gjennomvåte. Men etterhvert ga regnet seg og sola stakk fram og da vi nærmet oss Ivarsbu så vi Store Stølsvann og Stølefjell bade seg i sol. Etter en kort pause utenfor Ivarsbu tok vi fatt på den bratte bakken opp lia til Stølefjell. På toppen tok vi inn utsikten utover Skrim for siste gang og følte oss veldig heldig som hadde fått oppleve dette området og alt det ga oss å bryne oss på. Stølefjell var et nydelig område hvor vi burde overnattet siste natt istedetfor å gå ned igjen og overnatte på nordøstsiden av fjellet.
2 år etterpå husker jeg turen til Skrim som en av de fineste jeg har gjort de siste årene, og kanskje været var det som gjorde turen ekstra minneverdig, selv om skogene, myrene, vannene og fjellene gjør området verdt et besøk også når himmelen er blå.
I mellom regnbygene fikk vi mye tid til å snakke om Våk og hva vi skulle lage og hva vi ønsket med tjenesten, og vi lanserte første versjon av appen i AppStore 3 måneder senere.
